Ei hånd å holde i

Første gang jeg traff Lise, var på Blitzhuset i Oslo. Det var suspention (=å henge etter kroker gjennom huden), jeg kom for å titte, Lise kom for å henge. Vi kjente ikke hverandre, men jeg hadde lest bloggen hennes og kjente henne igjen. Det var hennes første suspention, og det var rett og slett helt magisk å se på, noe jeg kommer til å huske det resten av livet. (Du kan lese hennes nydelige innlegg om det her). Jeg ble nødt til å sende henne mail for å fortelle hvor fantastisk det var å se på, og etter det hadde vi kontakt. Først litt på mail. Etterhvert litt mer på facebook. Vi fulgte hverandres blogger, og ble bedre og bedre kjent.

Det er to år siden søndagen på Blitz, og Lise er blitt en av de flotteste personene jeg har i livet mitt. Hun er lett å ha kontakt med. En jeg klarer forholde meg til selv når jeg ikke klarer forholde meg til noen. En jeg kan snakke med selv når jeg ikke orker snakke med noen. En jeg kan slippe inn selv når jeg ikke klarer annet enn å stenge alle ute. Hun er en sånn som bare skjønner. Og det beste er at det er gjensidig. For meg er tillit det største komplementet man kan gi, og få. Vi tåler godt å høre om den andres smerte, og vi tåler godt at det er perioder hvor den andre ikke tåler det.

 

En ting som er veldig fint, er at hun skjønner når ting bare er dritt og at det ikke finnes noe å si for å gjøre det bedre. Hun veit når jeg trenger forståelse mer enn jeg trenger oppmuntring. Da skriver hun rett og slett bare at hun skjønner, og jeg vet at hun virkelig skjønner, og jeg føler meg litt mindre alene.

Vi har selvsagt mer enn «smerte» og blogging til felles. Vi deler ofte gleder også. For eksempel har vi begge en forkjærlighet for piercing og tattovering. Lise er som oftest den første som får høre om mine piercinger-/tattoveringsplaner, og som oftest den første som får se resultatet.

På bloggen hennes skriver hun modige, vakre og rå tekster om hverdagen og livet sitt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun har satt ord på tanker/følelser jeg selv ikke har funnet ord til. Det er spesielt to ting jeg vil dele her nå. I innlegget Motgift skriver hun: «Når jeg er forgiftet av mine egne tanker, vrangforestillinger og destruktivitet, så trenger jeg motgift, som i mitt tilfelle er samtaler, bekreftelser og betryggelse, en trygg hånd som forsiktig henter meg ned fra min egen lille planet, tilbake til virkeligheten og realiteten.» Og det er så himla godt beskrevet! Bare... motgift, rett og slett. Monstrene fyller hodet mitt med giftige tanker og følelser, og jeg trenger motgift. En motgift jeg selv ikke klarer fremstille. En god beskrivelse på hvorfor det ikke er sånn at man bare skal «ta seg sammen». Har man blitt forgiftet, vil jo alle og enhver behøve hjelp.

I innlegget En helt vanlig dag deler hun en av sine beste mestringsstrategier, nemlig “Hold ut, pust, sov litt, det blir bedre”. Det er kanskje banalt, men samtidig fryktelig viktig. Jeg har lenge gjort det selv, men aldri bevisst. Nå er jeg veldig bevisst på det. Å gi det tid er ofte det lureste jeg kan gjøre, når følelsene truer med å rive meg i filler. Det er ofte ikke så mye å gjøre med det, bortsett fra å la det roe seg. Bare vente. Ikke gjør noe overilt. Ikke ta avgjørelser i affekt. Ikke tro på dette du føler nå. Hold ut. PUST. Vent. Når det stormer som verst, er jeg sikker på at det aldri vil gi seg, men gang på gang erfarer jeg at det gjør nettopp det. Det blir ikke bra, men det blir bedre. Det glir over fra uoverkommelig, til overkommelig.

Lise, du er tøffere enn du føler deg, vakrere enn du aner, nydeligere enn du tror. Tusen takk for at du finnes. Fortsett med det ♥